De traff hverandre for å danse flere kvelder i uka, uansett hva som skjedde. Så kom korona. De kunne ikke treffes mer.

En søndags formiddag, før korona. Jeg kjenner varmen når jeg kommer inn døra. Varm luft, men også stemningen. Dempet, behagelig. Samtidig – en sitrende spenning. Forventning. Jeg hører musikk og stemmer i det fjerne.

Musikken øker i styrke når jeg går opp trappa. Markert, rytmisk. Samtidig – myk og dynamisk. Spilt inn fra slutten av 1930-tallet og fram til begynnelsen av 1950-tallet. Kvaliteten på opptaksutstyret var akkurat blitt så god at man fanget fylden til et orkester.

Jeg kommer inn i et stort rom. I takt med musikken, rytmisk og mykt, beveger mange par seg. De danser Argentinsk tango. Intimt. Små og detaljerte bevegelser. Sånn må det bli, når det er så trangt at de knapt kan bevege seg.

Kontraster

Det er mars 2021 når jeg snakker med Anniken Seglem Krogstad. Hun driver Tangoskolen i Oslo. Vi har avtalt videomøte. Bildet er kornete og lyden dårlig.

Anniken ser ut som hun pleier: Stort, sort hår og sort genser. Hun er livlig og blid, noe hun ofte er. Men det er et alvor også.

– Jeg har vært mange ganger på Tangoskolen og tenkt at vi bare må danse videre. Når det har vært tsunami og jordskjelv ute i verden og 22. juli her. Vi har danset oss igjennom katastrofer før, men ikke denne.

Anniken drev med jazz og verdensmusikk før hun oppdaget tango. En musikervenn gav henne en smørbrødliste over alt hun måtte høre. Etter hvert kom suget etter å danse.

– Jeg har danset hele livet, og ville også danse tango. Så jeg meldte meg på et kurs. Først hadde jeg tid til å danse bare en dag i uken. Så hadde jeg ikke tid til så mye annet. Det har vært mange runder med nyforelskelse og frustrasjon, det er en vanskelig teknisk dans. Men man må også våge å møte mennesker.

Menneskemøter

Brunchen er akkurat over. Noen gjesper. Det ble danset til klokken tre natten før. På med gnagsårplaster! Klar for nye og nære møter, med kjente og ukjente.

– Tiden eksisterer ikke når du danser. Anniken ser tankefull ut. – Vi satte jo sånn pris på dansekveldene våre. Det var en høy grad av lykkefølelse. Mye smil, latter, mange klemmer. Mye kjærlighet til dans og det å være sammen. Og poff! så var det borte.

For selv om musikken og dansen er viktig for Anniken, er menneskene vel så viktig. – Jeg er opptatt av at det skal være plass til alle i det rommet jeg er med å skape.

Friheten

Logoen til et norsk svartmetallband på t-skjorten. Tatovering på armen. Ole Nylund Hagen er 36 år og jobber med IT. Han sitter ved kjøkkenbordet, som også fungerer som hjemmekontor. Videomøte.

– Jeg har alltid vært musikkinteressert. Mye metall. Opptatt av rytme. Det er kult å få fram gjennom dans. I tango kan man tolke selv, det er veldig fritt.

Ole har danset tango i ca. 10 år. Det begynte tilfeldig: Han prøvde swing og salsa med en venninne. Så trengte noen en tangopartner. – Moren min har sagt at tango virker så stilig. Så jeg dro på drop-in-kurs i trange og ukomfortable dressko. Det var veldig vanskelig og tok tid å komme inn i. Og det var skummelt å være ny i et sånt miljø.

Han forteller at han savner den frie følelsen dansen gir. – Det kan være stress i kroppen fra jobb eller andre ting i livet. Det er krevende mentalt å danse, så da har jeg ikke hjernekapasitet til å tenke på andre ting.

Forbindelser

Danserne denne helgen kommer fra hele Europa. De beveger seg langsomt langs ytterkanten av gulvet. På linje, mot klokken. To filer, kanskje flere om det er mange på gulvet. Danserne kan de universelle kjørereglene godt.

Ole møtte kjæresten sin gjennom tango. Hun er fra Tyrkia. – Jeg visste om henne fra før og møtte henne i Istanbul i januar i fjor. Så møttes vi igjen i Praha i februar. I mars var hun i Oslo. Så kom korona. Flyet mitt til Istanbul i slutten av mars ble kansellert.

Nå må de nøye seg med å være kjærester på Skype. – Hun kom hit i fjor høst, da det var mindre smitte. Vi danset en kveld da. Det er den eneste gangen jeg har danset det siste året.

Bak Anniken står en globus. – Noen uttrykker mer ensomhet nå. Jeg skrev brev til Oslo kommune om at dette går ut over den voksne befolkningens mentale helse. Jeg ble møtt på det, men fikk ikke lov til å åpne likevel. Hun forteller at noen har valgt å tilby online undervisning.

Jeg sjekker Facebook-gruppen “Tango i Oslo”, med over 3400 medlemmer. Den siste måneden har det kommet over tretti innlegg. Det arrangeres online kurs, både for de med og uten partner. Andre søker en fast partner å øve med.

– Jeg har ikke hjertet mitt der. Jeg liker å møte mennesker fysisk. Digitalt blir det masse jobb og lite igjen. Og da mener jeg ikke økonomisk, ler Anniken.

Hun lurer på hvordan framtiden blir. – Vi har mistet mennesker i miljøet dette året, som vi ikke har fått oppleve tomrommet etter. Hvordan ser tangofamilien ut når vi kommer sammen igjen? Det vet jeg ikke så mye om…

Vi mister videoforbindelsen.